Et kjapt hallo!

Først og fremst vil jeg beklage at det har vært dårlig med blogginnlegg her. Det har vært mye å gjøre og jeg har slitt med en alvorlig skrivesperre. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om, langt ifra, men heller fordi jeg har hatt problemer med å sette ord på inntrykkene. Og inntrykk har det blitt en del av.

Hva har egentlig skjedd siden sist? Jeg har blitt ett siffer eldre (og ble overrasket med kake og en liten fest! Hurra!), jeg har vært på møte i Saida med Danish Refugee Council, vi har spist is med norske FN-soldater (vi ble også kjørt til leiren i en hvit FN-bil og vi spaserte gjennom checkpointen! Ashnabi habili!) og de to trønderne vi har vært her sammen med dro hjem til Norge etter å ha fullført sine 6 uker i leiren. Nå er det bare meg og Erik igjen. Vi har arabiskkurs to ganger i uken, vi underviser fortsatt på biblioteket og nå får jeg snart fikset utstyret til fotoprosjektet. På fredag tar jeg og Erik en liten ferie og drar til Syria og Jordan. Jeg gleder meg! Livet går videre her. Tenk at vi allerede er i august!

Nå har vi vært her halve tiden vår her i Rashidieh, jeg og Erik, og dagene har bare flydd av sted. Hvor ble de egentlig av? I løpet av tiden vi nå har vært her i Libanon har det blitt mye ny lærdom, mange inntrykk og en hel del med opplevelser. Jeg har fått høre mange sterke historier og sett lidelsene de palestinske flyktningene har med egne øyne. Jeg har lært om ekte glede og ekte problemer. Jeg fikk oppleve slummen i Bourj el Barajnhe og Shatila, som gjorde sterkt inntrykk på meg (les ersk.blogg.no for et informerende innlegg om leiren Bourj el Barajnhe) og som var en intens opplevelse. Jeg har fått høre om invasjoner, bombinger, massakrer og grusomme overgrep. Jeg har opplevd Rashidieh både på godt og vondt. Jeg vet ikke helt hvem jeg var før jeg dro ned, men den samme blir jeg nok aldri igjen.

Jeg håper dere vil fortsette å lese bloggen framover, og takk til de som har fulgt med til nå.

“We are all small in a mighty world, but together hand in hand we are strong”.

Historien om et glemt folk - beretninger fra en flyktningleir

Skrevet som leserinnlegg i avisa Tromso av Anna Haugen og Erik Skare
-

13. juli ble det publisert en artikkel i avisa Tromsø om vårt solidaritetsarbeid i den palestinske flyktningleiren Rashedieh i Sør-Libanon. Til tross for en god atikkel føler vi at det er noen ting som ikke kan forbli usagt.
Palestinerne i Rashedieh endte opp som flyktninger p.g.a. opprettelsen av staten Israel og den etniske rensningen i forkant, i tillegg til seksdagerskrigen i 1967. Altså er noen av de mange av de som bor i leiren 3. og 4. generasjons flyktninger. 61 år etter flukten fra hjemlandet har de opplevd flere kriger og konflikter i Libanon, blant annet i 1982 da leiren ble bombet sønder og sammen.
Likevel er det de dagligdagse problemene det er viktig å se og ta fatt i. I Rashedieh er det nemlig stor fattigdom og høy arbeidsledighetskurs. Mye av dette skyldes den libanesiske politikken overfor palestinerne. De har ingen politiske eller sosiale rettigheter, og i følge libanesisk lov er det f.eks. ikke lov for palestinske flyktninger å ta visse yrker som lege og lærer (til sammen er det rundt 75 yrker som regnes som "ulovlige"). Som følge av dette er det mye frustrasjon blant flyktningene som kommer til uttrykk gjennom vold og rusproblemer. Spesielt innad i familiene er problematikken stor hvor vi selv har vært vitne til fedre som har slått barna sin.
For det er kanskje spesielt barna det er verst for i leiren, og akkurat derfor er arbeidet blant dem utrolig viktig. Lederen for biblioteket hvor vi arbeider forklarte: "barna er Rashediehs speil", og det er til nå den beste forklaringen på barnas adferd. Det er nemlig gjennom barna man ser resultatet. Et barn kan bli slått av faren, et annet kan ha store rusproblemer i familien, og et tredje har kanskje ikke foreldre i det hele tatt. Samtidig er det action, og ikke tegnefilmer på tv, glorifisering av martyrer, og skyting i gatene om kvelden. I tillegg eksisterer det ikke en eneste lekeplass bortsett fra noen av de få sentrene i den 2 km2-store leiren, hvor 20,000 mennesker har blitt stuet sammen. Hvilket barn hadde ikke blitt traumatisert av en slik oppvekst? Samtidig reagerer alle barna forskjellig på de problemene som de møter. Noen er aggressive og er i flere slåsskamper, andre stenger seg inne.
Så kommer spørsmålet: "Hva skal skje med disse menneskene?". For selv om FN har kommet med resolusjon 194, som fastslår flyktningenes rett til å vende tilbake, nekter Israel i den visshet om at den "rene" jødiske stat vil være truet. Og mens verdens øyne var rettet mot Gaza i januar forblir disse flyktningene glemt, og ikke minst ignorert. Det er et problem med tanke på at man ikke kommer utenom flyktningene i løsningen av Israel/Palestina-spørsmålet.

Håpløsheten

Da var det på tide med en fridag igjen etter en slitsom, men utrolig morsom, uke. Vi har vært på utflukt i al kasmir (opp i fjellområdene ved en elv) hvor vi badet med barna, danset, lekte og hadde det kjempefint. Igår var det “clean the sea shore” -dag så da rydda vi bort søppel fra strandkanten med barna fra biblioteket. Nå har vi virkelig kommet inn en “normal” hverdag, med faste rutiner og alt. Engelsken går flott, Erling har gjort en fantastisk jobb med nettsiden, vi holder på å ordne det økonomiske rundt fotoprosjektet og jeg og Vilde klarer jobben som dametrimmere veldig bra. Jeg føler virkelig at vi har kommet inn i miljøet her nå, faktisk så mye at Hussein allerede har valgt ut meg som mobbeoffer pga min frykt for kakerlakker, slanger, krabber og sånne små greier som smeller når du hiver dem i bakken. Jeg har skremmende visjoner for hvordan mine 3 måneder her med Hussein kommer til å bli. Ellers har vi og jeg det veldig fint. Uansett hva som skjer har ting i Rashidieh en tendens til å bare fortsette, slik som før. Vi var også så heldige å få kattunger på taket! Jeg så en katt springe opp trappen til taket, men fant den aldri igjen. Jeg var overbevist om at den hadde sneket seg ut når jeg ikke så. Seinere på dagen når jeg og Erling satt på taket, utbryter Erling: “jeg vet hvor katten ble av........ ...og den har kattunger!”. Under en vask som ligger på taket lå katten med tre bittesmåe, nydelige, fantastiske kattunger. Både jeg og Erik ble sjarmert i senk. Resten av dagen gikk for min del ut på å dulle med kattungene, men neste dag var de alle tre blitt flyttet ned fra taket og til gud-vet-hvor av kattemoren. Den ene ble jo vennen min!

Men fra spøk til pistol. De siste dagene føler jeg også at jeg har fått en smak av håpløsheta som preger flyktningene her. Etterhvert som vi har blitt bedre kjent, har jeg fått høre historier fra krigen, om deres familier i Palestina, deres vanskelige hverdag og personlige historier som jeg sannsynligvis aldri kommer til å høre maken til. En mann fortalte meg om hvordan han og alle hans kollegaer ikke hadde fått lønn på 3 måneder (det er sårt for en mann og ikke kunne fø sin store familie, når det er han som skal være “familiens overhode”), hvordan han bekymrer seg for hvordan det skal gå med døtrene hans (ingen penger til universitet) og generelt hvor undertrykte de palestinske flyktningene er i Libanon, på mange forskjellige områder. En annen fortalte meg historier fra de forskjellige krigene som har vært her, hvordan Israel bombet Rashidieh med fosforbomber, hvordan barna deres enda skvetter og gjemmer seg under bord når de hører fyrverkeri og hvordan han til slutt ikke orket å være redd lengre, men rett og slett bare tenkte “jeg dør i det minste med mine barn”. Det er vanskelig å måtte høre på, for hva kan jeg si? Ja det er urettferdig og helt forjævlig? Og hvordan skal jeg reagere? Jeg ser jo faktisk på disse menneskene som mine venner. At mine venner sitter i en slik hverdag og med slike erfaringer! Det er fint lite jeg kan gjøre, annet enn å lytte og videreformidle deres historier. Etterhvert som man blir kjent med leiren og dens innbyggere, ser man veldig fort hvordan ståa egentlig er. På biblioteket vi jobber på har hvert eneste barn som møter opp sin egen historie. Enten det er vold i hjemmet, narkotika og alkoholmisbruk blant foreldre, døde foreldre eller noe helt annet, så har de alle sine historier. Og det er i barna man virkelig ser det sanne Rashidieh. Det er så mye jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre, men det er ikke stort annet jeg kan enn å skrive dette. Er det minst én, omså bare én, der ute som faktisk begynner å bry seg, har ikke dette vært forgjeves. Og det er vel det som er poenget med hele reisen vår hit. Det er ikke engelskkursene som er det viktige, det betyr ikke så mye at vi klarer å lære barna forskjellen på we’re og were. Det er faktisk ikke vi som skal lære bort i det hele tatt, det som betyr noe er hva vi lærer her, og hva vi klarer å lære bort når vi endelig returnerer hjem.

1001 netter. Knalloransje måne og bønnerop - uslåelig.

I bakgrunnen kan man se et fjell som faktisk er palestinsk. Så nært men samtidig så fjernt.

:)

Vi er alle palestinere

Til nå har jeg fortalt om arabisk kaffe og vist bilder av det som tilsynelatende ser ut som en ganske rolig og gjerne hyggelig tilværelse. Og for all del, Rashidieh er både hyggelig og rolig, i hvert fall sammenlignet med andre palestinske flyktningleirer. Jeg har det fint og jeg føler meg trygg, for å si det slik.

Men dette handler ikke om meg. Jeg kan føle så mye jeg vil med palestinerne, støtte deres kamp, og jobbe med dem her som solidaritetsarbeider. Jeg vil fortsatt kunne reise hjem til et fritt og trygt land om det skulle bli for mye for meg, og jeg har fortsatt et norsk pass i lomma som sikrer meg de rettighetene jeg som menneske og individ har krav på. Retten til liv, som det heter i menneskerettighetene, er jo så og si en selvfølge for oss. Slik er det ikke her. Til tross for at de fleste palestinske flyktningene her er født og oppvokst i Libanon har de så og si ingen civil rights, de blir utelukket fra arbeidslivet (lista over yrker som palestinere ikke får lov å jobbe i er lang) og de kan egentlig bare glemme å bli syke. Skulle de komme til å trenge lege eller medisinsk behandling er det kun for de som har råd til det.

Og slik ser man hele tiden den daglige kampen de palestinske flyktningene har for bare å holde seg i livet. Det er lett å la seg lure, når du bruker dagene til hyggelige kaffebesøk, vannpipe og turer på stranda, til å tro at denne plassen faktisk ikke er så verst. Men du ser det når de må gjennom checkpointen når de skal ut av leiren. Du ser det når de ikke får den medisinske behandlingen de trenger. Du ser det når det hver dag er en kamp for å få tak i nok strøm og vann. Og fortsatt ryker strømmen regelmessig, flere ganger om dagen. Det er strengt bevoktet hva de får ta med seg inn i leiren, og spesielt verktøy og slikt slipper sjeldent inn. Dermed er det vanskelig å få bygget ut og reparert husene, noe som så sårt trengs.

Om nettene kan man høre skyting fra gatene. Det er ungdommer som slåss, og senest igår fikk vi høre om at en hadde blitt alvorlig skadd av knivstikk og skudd. Det er utrolig lett for de unge å havne skeivt ut, og man ser at det skjer i stadig økende grad her. Dårlige framtidsutsikter gjør at mange bare dropper utdanning, fordi de da heller kan hjelpe familien, og det dessuten er nesten umulig å få seg jobb etterpå. Det er ikke så mange tilbud her som kan holde ungdommer borte fra gatene, og heller gi dem kultur. Dessverre er de sosiale problemene i leiren et ganske tabu tema, så det er vanskelig å i det hele tatt få diskutert problematikken. Narkotika, våpen og den håpløse situasjonen mange i leiren har er en dårlig kombinasjon, og ikke minst veldig farlig kombinasjon. Det er som en tikkende bombe man bare venter på at skal smelle. I et halvt århundre har disse menneskene levd som flyktninger i et fremmed land, uten rettigheter og med lite håp om å få returnere til sitt kjære hjemland med det første. Kan dere tenke dere det? 60 år som flyktninger? Det er vel innlysende at det ikke kan fortsette slik for evig.

Det å jobbe som solidaritetsarbeider i Rashidieh har flere sider. Du har den hyggelige, lærerike og godhjerta siden. Minnene du vil ta med hjem om gjestfrie familier som ønsker deg velkommen med åpne armer og som mer enn gjerne vil ha deg på besøk - gjerne så ofte som mulig. Om god mat, drikke, en fantastisk kultur og et folk som samtidig som de viser den ytterste ydmykhet, er et stolt og håpefullt folk. Du vil huske barna som roper “Anni anni!” etter deg i gatene, og som lyser opp når du kommer på biblioteket om morgenen, og de gamle som sitter i gatene og hilser deg med et vennlig “kifik?”. Mest av alt vil jeg huske hvordan disse menneskene uten og en gang tenke over det har tatt oss til seg som en del av deres familie, og en del av deres folk. Mandela sa i Tromsø “vi er alle afrikanere!”, så jeg sier likeså “vi er alle palestinere!”.

Men så var det slik, da. Selv om ting i Rashidieh har en tendens til å virke veldig ålreit på overflata, er det alltid noe som ligger og ulmer under. Ikke tolk det et eneste sekund som om jeg angrer på at jeg dro, eller at jeg ikke ønsker å være her, men jeg mener det er viktig å få tatt med alle sidene av hvordan det er å leve her, også for oss som drar hit som solidaritetsarbeidere. Sannheten er at det er jævlig hardt. Det er vanskelig å sitte så langt unna sin egen hjemby, sin familie og venner, når man er omringet av så mye trist og vanskelig. Man vil jo gjerne ha støtteapparatet sitt rundt seg da. Det er vanskelig å grue seg til å måtte gå gjennom hovedgata hver dag, fordi du vet at mennene og guttegjengene kommer til å slenge slibrige og ubehagelige kommentarer etter deg. Det er slitsom å gå med blikket festet i bakken mens man må prøve å lukke ørene for det som kun kan beskrives som seksuell trakassering. Det er vanskelig når man møter på barn som roper “fuck you fuck you” etter deg, enten om det er fordi de ikke kan noe annet på engelsk, fordi de ønsker oppmerksomhet eller fordi de rett og slett ikke har fått noen god oppdragelse. Det er hardt å se barn bli slått av sine foreldre, men du verken kan eller vil blande deg, fordi det nytter ikke. Situasjonen i leiren er intens, noe som dessverre ofte viser seg i familieforholdene. Det er hardt å vite at det som du nå ser på som dine venner og din familie er flyktninger som lever i en helt uverdig tilværelse. Det er hardt å vite at ingenting du gjør kan forandre det.

Men vi gjør så godt vi kan. Nå har vi startet opp engelskkursene, jeg og Erling har to grupper mandag - torsdag, også leder jeg dametrimmen mandag og onsdag ettermiddag. Nå har jeg blitt utnevnt som neste fortsetter av det berømte fotoprosjektet, det vil si at jeg må ta over den fantastiske jobben som Inga har gjort. Lykke til til meg. Erling har fått i oppgave å lage en nettside til biblioteket, men jeg får lov til å henge meg litt på den siden jeg liker sånne nerdeting. Det blir bra. Føler hverdagen begynner å falle på plass nå. Vi planlegger tur til en elv med barna på biblioteket, og jeg føler det er mange spennende prosjekter vi har lyst å sette oss ned å planlegge. Masse gode ideer. Livet går videre her i Rashidieh, nå skal vi ta oss en velfortjent fridag. I mellom tiden kan dere ta en titt på noen av bildene som har blitt tatt de siste dagene.

Piknik ved en elv på fjellet, sammen med Alia og hennes familie.

Hjem kjære hjem! Stuen hos Amira.

Vaskeliste har vi faktisk og.

Erik og cirka verdens søteste gutt.

Igjen :)

Vi fikk dra i bryllup! Brudeparet med kaken.

Og brudeparet på dansegulvet.

Bildefest!

Utsikt fra et av rommmene.

Gårdagen tegnet jeg prinsesser som en helt på biblioteket, så småjentene ga meg en rose som takk. Den luktet fantaastisk!

Henger i biblioteket

Tegninger av barna

Tavle på biblioteket

Arbeidsplassen vår, biblioteket.

Stranda på kvelden

L og Vilde. Fine jentene.

Handlegate i Tyr

Arabisk brød, kaffe og te.

Fra bussen på vei på utflukt. Dans og musikk er obligatorisk.

Fra venstre: Vilde, Erling, Erik, Kristian, Anniken. De tre førstenevnte er sommer & høst teamet!

Fra taket, den vakre moskeen

Fra taket

Utsikt fra taket

Fra taket

Fra taket igjen

Mer tak

På vei til Saida!

Hotellrommet i Beirut.

Jeg vet at det ble rotete og ikke kronologisk i det hele tatt, men tilgi meg. Har ikke all verdens tid på meg, og orker ærlig talt ikke pirke. Da har dere ihvertfall fått sett litt bilder fra hvordan det er her. På mandag begynner hverdagen igjen, så da starter vi opp med engelskundervisning, sport for barn, treningsgrupper for kvinner og fritidsaktiviteter. I går var vi forresten på en konsert i Beirut, arrangert av UNHRC i sammenheng med World Refugee Day. Greia var at bildene fra fotoprosjektet (som jeg blir i styringa for nå!!!!!) skulle gå i bakgrunnen, men det skjedde altså ikke. Siden UNHRC ikke jobber med palestinske flyktninger blah blah blah. Med andre ord bare et spill for galleriet, og ikke noe å ta alvorlig. Mye snakk og lite handling. Men det var fint å dra til Beirut en tur med L, Hussein og alle. Her er livet rolig, Amira ser alltid til at vi har det så fint. Salaam!

Oppdatering

Bilder skal jeg prove aa legge ut neste gang vi drar til Beirut. Ikke noe traadlost nett her.

Vi kom lordags natt, tilbrakte sondagen i Beirut og dro mandag inn til Saida for aa ordne tillatelse til aa komme inn i leiren. Dagene har gaatt til besok til de vi blir aa samarbeide og vaere med i leiren. Her er det usannsynlig varmt, men godt er det at leiren ligger ved en strand. Vaar vertsmor kan bare vaere definisjonen paa en morsfigur, saa vi er heldige som har henne. Vi fikk ogsaa vaert med paa en utflukt med kvinnegruppa til et bassengomraade litt opp i fjellene, damene var saa glad for aa faa komme seg ut av leiren. Det var dans, sang, svomming og prat, alt i alt en kjempefin dag. Kveldene er deilige, med besok og bonnerop som hores over hele leiren.

Palestinerne er helt fantastisk gjestfrie, og byr alltid paa te og kaffe, og frukt eller notter. Det er deres maate og si at de bryr seg paa. Vi har laert noen arabiske ord, noen har jeg faktisk klart aa bruke i dagligtalen. Arabisk kultur er utrolig! Teen og kaffen er minst hundre ganger bedre enn den hjemme, og alle maaltid spises sittende paa gulvet. Musikken er ogsaa et kapittel for seg selv, men jeg liker den veldig godt. Her tror jeg at jeg blir aa trives.

Jeg skal komme tilbake med et mer givende, bedre skrevet, mer interessant blogginnlegg saa fort jeg faar tid og mulighet til det. Vi skal begynne aa planlegge engelskundervisningen snart, og naa sitter vi i Tyr. I mellom tiden kan dere prove aa markere world refugee day uken med litt ny kunnskap. Salaam

De siste timene

En siste hilsen fra Norge. Det meste er pakket. Reiseruta er litt skummel. Mye venting! Ellers meldes det om 30°C på lørdag i Beirut. Eat your heart out, Tromsø.

Hjemreisen er altså booket til 20. september. På tide å lete fram kortstokken, kan jo bli en anelse rastløs på Gardermoen og i Frankfurt..