Først og fremst vil jeg beklage at det har vært dårlig med blogginnlegg her. Det har vært mye å gjøre og jeg har slitt med en alvorlig skrivesperre. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om, langt ifra, men heller fordi jeg har hatt problemer med å sette ord på inntrykkene. Og inntrykk har det blitt en del av.
Hva har egentlig skjedd siden sist? Jeg har blitt ett siffer eldre (og ble overrasket med kake og en liten fest! Hurra!), jeg har vært på møte i Saida med Danish Refugee Council, vi har spist is med norske FN-soldater (vi ble også kjørt til leiren i en hvit FN-bil og vi spaserte gjennom checkpointen! Ashnabi habili!) og de to trønderne vi har vært her sammen med dro hjem til Norge etter å ha fullført sine 6 uker i leiren. Nå er det bare meg og Erik igjen. Vi har arabiskkurs to ganger i uken, vi underviser fortsatt på biblioteket og nå får jeg snart fikset utstyret til fotoprosjektet. På fredag tar jeg og Erik en liten ferie og drar til Syria og Jordan. Jeg gleder meg! Livet går videre her. Tenk at vi allerede er i august!
Nå har vi vært her halve tiden vår her i Rashidieh, jeg og Erik, og dagene har bare flydd av sted. Hvor ble de egentlig av? I løpet av tiden vi nå har vært her i Libanon har det blitt mye ny lærdom, mange inntrykk og en hel del med opplevelser. Jeg har fått høre mange sterke historier og sett lidelsene de palestinske flyktningene har med egne øyne. Jeg har lært om ekte glede og ekte problemer. Jeg fikk oppleve slummen i Bourj el Barajnhe og Shatila, som gjorde sterkt inntrykk på meg (les ersk.blogg.no for et informerende innlegg om leiren Bourj el Barajnhe) og som var en intens opplevelse. Jeg har fått høre om invasjoner, bombinger, massakrer og grusomme overgrep. Jeg har opplevd Rashidieh både på godt og vondt. Jeg vet ikke helt hvem jeg var før jeg dro ned, men den samme blir jeg nok aldri igjen.
Jeg håper dere vil fortsette å lese bloggen framover, og takk til de som har fulgt med til nå.
“We are all small in a mighty world, but together hand in hand we are strong”.
Hva har egentlig skjedd siden sist? Jeg har blitt ett siffer eldre (og ble overrasket med kake og en liten fest! Hurra!), jeg har vært på møte i Saida med Danish Refugee Council, vi har spist is med norske FN-soldater (vi ble også kjørt til leiren i en hvit FN-bil og vi spaserte gjennom checkpointen! Ashnabi habili!) og de to trønderne vi har vært her sammen med dro hjem til Norge etter å ha fullført sine 6 uker i leiren. Nå er det bare meg og Erik igjen. Vi har arabiskkurs to ganger i uken, vi underviser fortsatt på biblioteket og nå får jeg snart fikset utstyret til fotoprosjektet. På fredag tar jeg og Erik en liten ferie og drar til Syria og Jordan. Jeg gleder meg! Livet går videre her. Tenk at vi allerede er i august!
Nå har vi vært her halve tiden vår her i Rashidieh, jeg og Erik, og dagene har bare flydd av sted. Hvor ble de egentlig av? I løpet av tiden vi nå har vært her i Libanon har det blitt mye ny lærdom, mange inntrykk og en hel del med opplevelser. Jeg har fått høre mange sterke historier og sett lidelsene de palestinske flyktningene har med egne øyne. Jeg har lært om ekte glede og ekte problemer. Jeg fikk oppleve slummen i Bourj el Barajnhe og Shatila, som gjorde sterkt inntrykk på meg (les ersk.blogg.no for et informerende innlegg om leiren Bourj el Barajnhe) og som var en intens opplevelse. Jeg har fått høre om invasjoner, bombinger, massakrer og grusomme overgrep. Jeg har opplevd Rashidieh både på godt og vondt. Jeg vet ikke helt hvem jeg var før jeg dro ned, men den samme blir jeg nok aldri igjen.
Jeg håper dere vil fortsette å lese bloggen framover, og takk til de som har fulgt med til nå.
“We are all small in a mighty world, but together hand in hand we are strong”.
